whenstarscollide

Nesten en måned siden jeg har skrevet noe her. Helt plutselig har tiden bestemt seg for å passere i en superfart, og bloggen har helt blitt glemt i kaoset med babystell, mating, husarbeid og ikke minst soving. Aaron har blitt nesten 2 måneder nå, og har blitt et sosialt lite vesen.  Smilene hans har kommet for fullt, og det er ikke noe mer sjarmerende enn når han ligger å smiler og rekke tunge til meg. 

Når jeg ikke har brukt tiden på babykos, husarbeid eller soving, så har jeg søkt rundt på nettet etter inspirasjon. Jeg har nemlig begynt som smått å ta opp fotointeressen min igjen. Det finnes så utrolig mange gode fotobloggere her i landet, og jeg blir nesten stolt av kreativiteten enkelte har. Foto har alltid vært min store lidenskap, og det er det jeg brenner for. Jeg har blitt så inspirert i det siste at jeg er blitt fast bestemt på å prøve å bli så god å ta bilder, at jeg kan leve av det. Tenk så herlig det må være å leve av å gjøre lidenskapen sin!


Jeg har alltid trodd at ordet "å elske" var det sterkeste ordet som fantes. Det er det ordet jeg har brukt når jeg har beskrevet min kjærlighet til både familien og kjæresten, og sånn som med de fleste, så betyr de alt for meg. Men nå i det siste så har jeg opplevd en følelse som gjør at ordet "å elske" virker svakt ved siden av. Det er den følelsen man får når man endelig, etter mange uker med ubehag og mange timer med smerter, møter sin eget barn. Ingenting kan beskrive den følelsen når man hører skriket hans og får han opp på brystet for første gang. Ei kan ingenting slå den følelsen man får når han sovner helt inntil deg fordi han føler seg trygg og fornøyd. Tenk at et så lite vesen skulle kapre hjertet mitt så fort. Jeg trodde jeg skulle elske sønnen min, men følelsene er mye sterkere enn det!♥

Lille venn♥

Etter et jordmorbesøk med altfor høyt blodtrykk forrige tirsdag, så ble jeg sendt til Tromsø på onsdagen. Lillevennen hadde det ikke bra i magen, så ble igangsatt den dagen. 20 timer etter at avgjørelsen ble tatt, klokka 08.26 den 31.03, ble lille Aaron født. 2845 gram og 49 cm♥

...

Åh, for et liv. For et herlig liv i mitt tilfelle.  Iløpet av helga har vi både klart å vaske store deler av leiligheta og ordnet ferdig trollvugga til lilleprinsen.  Sengesettet er blitt vasket og uroen er endelig blitt hengt opp. Det eneste jeg egentlig trenger å stresse med nå er sykehusbagen før han kommer. Jeg har innsett at resten kan vente til etter fødselen. 

Jeg har fått helt dilla på å lage bloggdesign i det siste, så etter å ha brukt dagen i dag på å ordnet mitt design så godt som mulig, så har jeg tenkt å ha en liten konkurranse der jeg ordner design til dere. Denne gangen blir det 2 vinnere som får hvert sitt design.





For å være med på denne konkurransen så må du ta lodd. Jo flere lodd, jo bedre sjanse har du til å vinne!
1 lodd - Kommentere dette innlegget.
1 lodd - Følg meg på bloglovin.
2 lodd - Skriv et innlegg om denne konkurransen. Ha med bildet!

Husk å skrive hvor mange lodd dere har. Vinnerne blir kåret iløpet av neste uke.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Meningen med denne innleggserien er at unge og talentfulle fotoblogger kan få vise fram de beste bildene sine. Selv får jeg masse inspirasjon når jeg ser andre sine bilder, og det håper jeg du også får av disse bildene. Førstemann ut er Benedikte.


Dette bildet er da en av mine forsøk på et HDR bilde. Tok med kameraet og stativet ut i det nydelige været og fikk ble veldig fornøyd med at jeg klarte å fange den flotte stemninga. Jeg er ganske fornøyd med dette bildet, men ikke helt. Grunnen da til at jeg valgte å vise dette fram var simpelten fordi jeg fikk utrolig mye skryt fordi jeg hadde gjort noe som tydeligvis var annerledes, nemlig ta svart-hvitt HDR bilder. Er visst ikke så vanlig som jeg forstod på folket.



Et av mine beste selvportretter. Var et sykt flott lys som skinte gjennom stuevinduene, så jeg stod der i bar overkropp og fotograferte som bare det. Jeg er da det man kaller en cowgirl, så hatten måtte selvfølgelig være på plass. Jeg elsker lyset i dette bildet, behagelig for øyet, flotte toner og enda til "lens flaren". 


Igjen et av mine beste selvportretter. Jeg imponerte meg selv den dagen. At jeg kunne få et slikt bilde til å se så levende ut. Jeg har alltid vært jenta med masse utrykk men har aldri klart å fange de på kameraene, annet enn det samme smilet. Jeg synes dette bildet er sterkt, følelsesladdet og behagelig å se på. Utrolig fornøyd med det.


Åååh, hjertesukk, som jeg elsker dette bildet. Er definitivt noe av det råeste jeg har i arkivet! Hardbarka cowboy på sin følgesvenn. Lyset, kontrastene, stilen, den milde hånda som holder tøylene, hesten som adlyder uten å stritte i mot overhodet. Dette bildet representerer hvordan hest og rytter skal samarbeide. At rytteren hadde en sigarett i munnen var heller ikke dårlig, det var det som virkelig gjorde bildet. Bakgrunnen kunne vært en annen, men man er nesten bare nødt til å ta det man får når man så og si kun fotograferer spontant.


Dette bildet tok jeg på Flatmoen gård i Alta, der jeg holder mye til på mine Alta besøk. Skulle være en vanlig dag på gården, men så kom det flotte sollyset i det sola gikk ned og hestene begynte og herje litt. Jeg elsker jo å fange øyeblikk med lys som effekt i bildet, så jeg tok selvfølgelig med meg kameraet og løp inn i den store innhegningen. Der stod jeg da og storkoste meg med kameraet og hestene løp rundt meg, harmonisk. Er veldig fornøyd med dette bildet som er av Shania, mitt lille hjertegull. 


Dette bildet kan føles litt "trangt" å se på, i og med at jeg uheldigvis kuttet en del av manken til hesten. Men jeg liker fargene, lyset og selvfølgelig fokuset. Dette bildet representerer virkelig vennskap mellom hest og menneske på den fineste måten, et veldig flott øyeblikksbilde synes jeg.


Dette er da et portrettbilde av min gode og ungdommelige venn Bjørn. Bildet er tatt i anledning med at vi og en ganske stor gruppe dro på tur langt opp på vidda med hest og vogn. Ordentlig ville-vesten følelse. Bildet bærer et ganske gammeldags preg og kan virkelig minne om noe fra den ville-vesten på 1800-tallet. Det eneste som skulle vært borte fra dette bildet er kappekoppen, kanskje en annen t-skjorte, stolen og plastsekken i bakgrunnen. Men i og med at dette ikke var et planlagt bilde er jeg super fornøyd



Stemninga i dette bildet er knallbra synes jeg. Dette bildet har dramatikk, stemning, lys, kontraster og det som gjorde bildet var selvfølgelig frostrøyken som suser ut av mulen til hesten. Liker også komposisjonen veldig godt. Et spennende bilde rett og slett. Noe utenom det vanlige.

Vil du vise fram dine beste bilder? Send 5-7 bilder med en liten beskrivelse til blogg(a)rebekkajennie.com.

Jeg hadde en av mine hundre kontroller i dag hos jordmoren, og for første gang på flere måneder, så var blodtrykket mitt helt normalt. Selv om det er utrolig bra at det går bra med både meg og lilleprinsen, så er det litt dumt at jeg ikke kan skylde på blodtrykket lengre hvis jeg rett og slett ikke gidder å rydde her hjemme en dag. 

Når vi hadde bestemt oss for at neste kontroll skulle skje om 2 uker, så brøt jordmoren ut med: Oi, du er jo snart fødeklar, du. -Whaat, tenkte jeg inni meg før jeg begynte å regne på ukene. Jeg var helt sikker på at jeg tok graviditetstesten bare for noen uker siden. Men så begynte jeg å memorere alle ukene med hodet i spybøtta, dagene med krykker og de harde timene med intenst hodepine. Da begynte svangerskapet å virke som en evighet. Vi er snart ved målstreken, og enda har vi ikke alt klart.  Om 2 uker kan gutten våres komme når som helst, og enda har vi ikke redd opp senga hans eller kjøpt stellekommode. Sykehusbagen har jeg ikke tenkt på engang. Eneste leken her i huset er en rangle som vi ikke aner hvor er engang. Tiden går så altfor fort, samtidig som den går så sakte. Jeg håper virkelig at vi blir ferdig med alt av babyinnkjøping og babyklærvasking før han bestemmer seg for å møte verden!

// http://weheartit.com/Xemxija

Jeg ville bare stikke innom her å si at alt går bra med oss. Tiden har gått så altfor fort i det siste. Er nesten slik at jeg ikke får tid til å være på pcen fordi det alltid er noe som skal gjøres her hjemme. Nå er det litt over 5 uker til lilleprinsen skal komme, og det er nå jeg føler at vi begynner å få alt klart. Barnevogna og bilstolen er kommet i hus og masse klær er blitt vasket. Vi mangler enda stellekommoden, men forhåpentligvis kommer den før helga. Ellers går dagene til å slappe av mest mulig. Blodtrykket er enda høyt, så i det siste har jeg gått på kontroll hver uke. Det eneste som kan roe ned blodtrykket er at jeg tar det rolig, og det prøver jeg.